På savannen

Det er rart hvor påvirket man blir av bøker. Ikke bare måten man skriver på, men også hvordan man tenker. Det er kanskje ikke alle bøker eller alle mennesker, men jeg kan trygt si at jeg har blitt påvirket av flere av de bøkene jeg har lest. Jeg blir også påvirket av filmer. Men det er ikke på samme måte. Jeg ser nå at jeg startet forrige setning med men. Så vidt jeg kan huske er det et veldig nei-nei sånn i skolesammenheng. Jeg mener at så lenge Erlend Loe kan ta seg den friheten, kan jeg også gjøre det. Det er mulig det er hans yrkestittel som forfatter som gir han lov til å ta den friheten, og at det er frekt av meg å i det hele tatt sammenligne oss to, men jeg mener at så lenge han påvirker min skrive- og tankemåte, så får norsklærere over hele landet ta konsekvensene av det. Du tenker kanskje ?hva i all verden har norsklærere over hele landet med det å gjøre?? og for å svare på det må jeg bare si at det er svært få andre som bryr seg om en setning starter på men elller ikke. Jeg lurer på om alt er like naivt og svevende i hodet til Erlend Loe som han gir uttrykk for i bøkene sine. Man skal jo liksom forsøke å følge en rød tråd. Det minner meg på hva dette innlegget egentlig skal handle om.

Jeg har tatt meg den friheten å skrive det siste innlegget på denne bloggen. Det er ikke noe jeg har avtalt med de andre i gruppen, mer en rett jeg har stjålet. I den grad det er en rett som kan stjeles. Det er vel en definisjonssak som ikke er opp til meg å definere.  Jeg kunne selvfølgelig gått så langt som å bytte innloggingspassord for å forsikre meg om at dette virkelig ble det siste innlegget i bloggen, men sånn er jeg ikke. Det ville blitt feil ovenfor de andre, spesielt for Mari som startet bloggen. Når jeg tenker meg om så står bloggen faktisk i Maris e-postadresse. Så vidt jeg vet betyr det at hun kan få tilsendt et nytt passord til hennes e-post akuratt når hun måtte ønske det. Det vil si at om jeg hadde byttet passord hadde det bare vært et tidsspørmål før Mari hadde funnet ut av dette og da hadde jeg vært tilbake på start. Eller kanskje til og med bak start hvis hun eller en av de andre følte at jeg gikk bak deres rygg. Så jeg har valgt å bare gjøre det slik. Akuratt som Doppler som aldri mer i sitt liv skal være flink skal jeg aldri mer skrive et innlegg på denne bloggen. Det er helt greit. Jeg mener, det er fint med blogging, men nok for være nok. Nå som turen kommer til en ende, kommer også bloggen til en ende. Sånn må det bare være. Jeg syntes det passer veldig dårlig å skrive på en blogg som heter paasavannen.blogg.no fra Krakow. Det er ingen savanner i krakow. Heller ikke rundt Krakow. Faktisk så må du dra veldig langt fra Krakow før du i det hele tatt finner noe som ligner på en savanne. Forresten så er det rart med internettadresser. Det heter ikke påsavannen.blogg.no, det heter paasavannen.blogg.no. Hvis man leser det fort, liksom skumleser det, kan det fort misforstås med noe som har med påske å gjøre. Hvertfall syntes Kjetil og jeg det. Det er rart med det.

Tilbake til dette avsluttende innlegget. Jeg føler jo at jeg må komme med en slags oppsummering av turen. Det ville vært det mest naturlige, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg går ut ifra at siden dere nå leser slutten, og i tillegg har kommet så langt ned i dette rotete tankeeksperimentet av en tekst, at dere også har lest starten av bloggen. Da vet dere allerede mye av det vi har opplevd. Det som ikke allerede står skrevet ville uansett ikke passe seg i en oppsummering. Forresten så kan dere som ikke har lest starten bare ryke å reise. Dere har lite å hente fra denne teksten når dere ikke har forstått sammenhengen fra tidligere tekster. Sånn er det bare. Vi har hatt det fint! Ikke hele tiden selvfølgelig. Det er vanskelig å ha det fint hver dag i 30 hele dager. Men sånn nesten hele tiden, har vi hatt det fint. Beklager, nå gjorde jeg det igjen. Kenya har mye å by på. Det er sikkert.

Sånn til slutt i dette avsluttende innlegge vil jeg takke alle dere som har fulgt bloggen vår. Egentlig så mener jeg at dere burde takke oss. Det er jo tross alt vi som har gjort jobben. Dere har bare lest. Vi har først måttet oppleve for så å skrive ned en oppsummering av det vi har opplevd. Tro meg, mye annet har skjedd enn det som står i bloggen. Det vi kan takke for er at dere som lesere har brukt bloggen som et beroligende middel på at vi har det bra. Jeg regner med at tekstene her har lurt oss unna mang en urolig telefon. Vær så god!

Bongo - elg, trekkdyr og singel <3

På fredag var vi i Mombasas eneste medisinske butikk. Vi fikk veldig mye for alle pengene dere har gitt oss, og brukte vel over en time der inne. Før vi dro på shopping spurte vi alle avdelingene vi var på hva de hadde mest bruk for. Vi satte opp en liste over hva vi ville kjøpe og fikk en prisliste fra butikken. Fra sykehusets administrasjon fikk vi hjelp med transport, og utstyrsansvarlig for sykehuset var med oss i butikken.

Utenfor sykehuset med ledelsen.

Fordeling av utstyret.

På vei til avdelingene med utstyr.

Til føden kjøpte vi en elektrisk blodtrykksmaskin, manuelt sug (de ønsket seg manuel, i tilfelle strømmen gikk...), elektrisk termometer, sysaker, staser,  flyttbar undersøkelseslampe, atten gardiner til rommene, stetoskop, okysgenmasker, gjenopplivningssett for barn og fem plaststoler til pårørende.

Til akutten kjøpte vi oksygenmeter, stase,  stetoskop og tretti oksygenmasker med bag.

Til minor theatre (stue for småskader) kjøpte vi fem vernebriller, stase, masse syutstyr, 200 kateter, elektrisk blodtrykksmaskin og stetoskop.

Til keisersnittstuen kjøpte vi elektrisk blodtrykksmaskin, et termometer og oksygenmasker til nyfødte.

Til barneavdelingen kjøpte vi tre skjermbrett (alle barna ligger tett vedsiden av hverandre uten noen form for vegg eller forheng), stase, blodtrykksmåler med mansjetter til barn i alle aldre, stetoskop, okysgenmasker til nyfødte, femten stoler til voksne og ti stoler til barna.

Til postnatal (der kvinnene og barna kommer etter fødslen) kjøpte vi stase, elektrisk blodtrykksmaskin, stetoskop og elektrisk termometer.

Til antenatal (der kvinnene ligger før de skal føde) kjøpte vi elektrisk blodtrykksmaskin, stase, stetoskop og elektrisk termometer.

Også hadde vi mer penger til overs.. Så da bestemte vi oss for at vi skulle hjelpe barnehjemmet vi besøkte på starten av oppholdet. Vi forhørte oss om leien til skuret de hadde undervisningen i, og vi fant ut at vi kunne betale leien ett år fram i tid. Vi kjøpte også kladdebøker og skrivesaker til alle barna.

Da vi møtte hun som eide landflekken og ekteparet som drev barnehjemmet, fikk vi vite at de ikke hadde hatt råd til å betale leie siden januar. Vi fikk forhandlet frem en avtale der gjelden til ekteparet ble slettet mot at vi betalte leien ett år fram i tid. Ekteparet var veldig glade for bidraget fra oss, og de sa at de og barna aldri kom til å glemme oss.

Også hadde vi mer penger til overs... Så da ga vi de til en norsk jente som driver en organisasjon som hjelper fattige mennesker andre steder i Afrika. Her er et utdrag fra hjemmesiden hennes: ? Aid in Action er et initiativ fra Anne Louise Hübert (22) som etter en reise i Kenya i 2008 bestemte seg for å hjelpe en landsby rammet av hungersnød. Siden har hun fått gjennomført flere bistandsprosjekt som har bedret livet for tusenvis av mennesker.? For å lese mer kan du trykke på denne linken http://www.aidinaction.com/

Mari, Nini, Rita, Lars Henrik, Sondre og Kjetil

Vår tid her nede har begynt å nærme seg slutten

og jeg synes det var på tide at jeg faktisk blogget. Bedre sent enn aldri, men til mitt forsvar så har jeg faktisk diktert en og annen setning i tidligere blogginnlegg, så jeg har ikke vært helt ubrukelig altså!

Det er en stund siden det ble blogget sist, så jeg skal prøve å gi en kort oppsummering av det som har skjedd.

Vi har hatt våre siste dager på sykehuset som for det meste ble tilbragt på føden og minor theater. Det har skjedd litt av hvert, men jeg tror nok Rita har vært mest fornøyd av alle med å få jobbe på føden. (Kanksje det kommer et siste blogg innlegg om dette?). Jeg fikk assistere på et keisersnitt så det var helt toppen!

Vi har også fått tid til enda litt flere dyr da vi besøkte Haller Park. Her fikk vi mate giraffer mens grådige aper med blå skrotum løp rundt beina våre og snappet opp det som falt på bakken og hundre år gamle skilpader som fungerende gressklippere nøt det rolige liv mellom galloperende antiloper. Det var som dere kanskje skjønner en ganske flott opplevelse! Vi var også vitne til mating av buffaloer og flodhester som faktisk er to av de farligste dyrene i afrika.Alt i alt nok en super ekskursjon!

Vi vet og ikke sitte på rumpa her i Kenya og i går kveld dro vi ut for å se på Mombasa Got Talent.  Nok en gang fikk vi kjenne på følelsen av "african time" da vi satt og ventet ganske så alene i to timer med øredøvende party musikk i bakgrunnen til showet begynte (det skulle starte åtte, vi ble fortalt at det ikke var vits å komme før ni i hvert fall, men sannheten var heller elleve ? uansett, ingen sure miner). Det var full rulle med massevis av opptredner, veldig mange gutte grupper som danset og diverse andre som enten sang eller danset. Jeg tror jeg kan si at vi alle var ganske fornøyde bortsett fra at vi ble relativt irriterte på dommerne da de ga andreplassen til en jente som sang falskt Rihanna (jeg syns ikke hun var så dårlig, men jeg er enig i protestene:P). Phares (vår contact guy) mente at det antagelig var arrangert på forhånd, så hva skal man si? Får håpe at vi der hjemme kan stole mer på Karl Fredrik Karlsen. Vinneren fikk i hvert fall en sjekk på 100 000 kenyanske shilling, noe som tilsvarer 6000 kroner, men vi kom frem til at det ikke var en så aller værst pris her nede, selv om i hvert fall jeg rynket litt på nesen da jeg hørte det.

Ellers har de siste dagene vært veldig rolige og deilige! Vi har første gang fått hatt noen sikkelige «fridager» hvor vi har tilbragt hele dagen på stranden. Det har vært kjempe digg bortsett fra at noen av oss ble ganske solbrente. Til alle sammen: det er ikke teit med solkrem! Vi hvitinger må passe på den skjøre huden vår. Det er dessverre ikke sånn som med Kenyanerne her, de blir nemmlig ikke solbrente! True story ? Rita har spurt!

Nå er det kveld og og Sondre, Rita og jeg sitter i mørket i stuen. Strømmen har gått nemlig, noe som skjer ganske ofte her nede, så vi har hverken lys eller strøm til kjøleskapet, pcen, airconditioning eller andre apparater som krever strøm. Slikt må man finne seg i her nede og vi gjør forskjellige ting for å forbedre situasjoene enten det er Sondres blinkende transe-sykkellykt eller et lite stearinglys. Hyggelig er det i hvert fall! Vi håper på at strømmen kommer igjen til i morgen.

I morgen skal vi besøke sykehuset en siste gang for å overrekke alle tingene vi har kjøpt til dem med pengene vi har fått av dere fantastiske blogglesere! Det kommer nok en oppdatering på det i morgen. Vi gleder oss til det og også til å snart vende nesa hjemover.

Det var det for denne gang. Håper det var hyggelig lesning!

Lars Henrik

Skilpadden reiste seg opp når den fikk klapp på hodet

ape med blå skrotum

det er ikke dårlig utsikt det her!

dette var andre plassen som sang en rihanna cover som vi ikke var så veldig begestret over






koselig i leiligheten når strømmen går!

Selv om det nå begynner å bli noen dager siden føler jeg at det er et øyeblikk som bør deles. Dette er min grafiske beskrivelse av Kjetil som elegant unngår en fostervannsprut. Mer har jeg ikke å si om den saken.

- sondre

Hei hei.

Nå må jeg innrømme at det har kriblet alt for lenge i blogg-fingrene. Savnet har vært stort.

Det har skjedd mye forskjellig i det siste.

Siden det nå er jeg som leser Erlend Loe fortsetter jeg som han.

Siden sist har:

- jeg fått assistert på to keisersnitt.

- jeg sett ett barn med øyet ca 6 cm ut fra normal posisjon (kjempe klump i ansiktet).

- vi hatt varmt vann omtrent hele tiden.

-strømmen gått i store deler av Mombasa to ganger. (det varte bare en kort periode, men det er visst veldig vanlig her)

Vi har rotert igjen. Denne uken er Rita og Lars på føde-avdelingen og ser sine første fødsler. Mari og Kjetil er på minor theater, hvor de skal prøve å sy så mye som mulig. Og Sondre og jeg er på barneavdelingen.

I helgen har vi dykket i Malindi, en liten by ca 2 timer kjøretur med kenyansk kjøretøy (dårlig), med kenyanske trafikkregler (fullt kaos, men utrolig nok i høyt tempo. I bilen er forresten den eneste gangen kenyanerne er utrolig kjappe. Kanskje de tar igjen for den ekstremt trege gangen deres ellers.)

Der så vi:

-Barakuda (skummel)

-morene (gapende)

-lionfish (skikkelig kul)

-hvittippet revhai (skremmende)

-djevelrok  (gigantisk)

-pufferfish (ikke så veldig puff akkurat)

-akvariefisk (veldig mange)

FORTH JESUS:

Etter sykehuset idag, dro vi alle ned  til gamlebyen for å se på Forth Jesus, en gammel festning, som ikke lenger er i bruk. Bygget var formet som et menneske, sett ovenifra, og hadde vært i hendene på både, portugisere, briter og arabere.

Vi leide en guide, og ble vist rundt fortet og deretter inn i mange trange gater i gamlebyen til vi kom til markedet. Der inne så vi masse frukt og grønt, men det som gjorde mest inntrykk var det forferdelige kjøttmarkedet.

Guiden var veldig opptatt av å ta bilde av oss.

Guiden tok oss med rundt i de trange gatene i gamle byen.

Her løp guiden da han var liten og ble jaktet på av tjukke politimenn.

Den indiske moskeen i gamlebyen. Guiden vår fortalte at istedenfor å be 5 ganger i løpet av dagen, som de andre muslimene i kenya gjør, ber de indiske muslimene fem ganger, i ett, på morgenen, for å rekke business også.

Kjøttmarkedet:

Kumagesekker, tarmer og baller hang rundt oss på alle kanter, og blodige kniver og suspekte kjøttfarser lå strødd, mens fluene hadde tidenes herremåltid rundt. Etter dette viste guiden oss til et kryddermarked hvor vi selvfølgelig svidde av alt for mye penger iforhold til hva tingene var verdt. Dette var etter at vi hadde prutet alt vi kunne, men bare måtte innse at hvis vi ville ha det måtte vi betale ?musungu-pris? (hviting-pris).

Sondre synes det var spesielt spennende.

Dette er de store "elefanttennene" som står som en slags bro midt i gaten i "old Town".

Til slutt vil jeg avslutte med en liste over hvilke dyr jeg så inne på sykehuset idag:

-Spurver (ca10)

-fluer (ca 1000)

-biller

-kakelakker

-katt

-firfisle

-øgle (denne var det Lars og Rita som så)

Nini

I går fikk jeg sy mine første sting! Og det var kjempekult! Sydde syv sting i hodet på en mann. Jeg måtte krangle meg til å gjøre det, man må jo være litt frampå og.. Her ser dere meg "in-ation" (sykt teit å ta bilde egentlig.. Men det gjorde vi likevel..)

Emily fikk også sy litt.. Her er hun "in-ation". 

Phares fortalte oss at det skulle komme to nye nordmenn 1 september, og Emily var en av dem.. hun skal begynne på sjette året i Krakow, så vi hadde jo sett hverandre før.. Den andre nordmannen er Ruben. Han skal begynne i tredje i Praha..

Her ser dere Kjetil "in-action". 

Nå har alle fått prøve å sy! Jippi!!

Mari

Kjetil forstår ofte ikke hva jeg sier, derfor må jeg repetere setningen på bokmål. (Denne setningen er derfor for at du Kjetil skal se det ;) 

I helga har vi vore i Malindi, der alle unntatt Kjetil og meg var klare for å dykke. Eg vart veldig gira på å ta dykkerlappen då eg såg dei andre dukke under overflata! Men, medan dei andre dykka, fekk vi som ikkje dykka låne dykkermaske til å snorkle rundt båten, det var heilt nyydelig! Der var ei massevis med fiskar i heile regnbogens fargar! Vi fikk også nokre brødskiver som vi mata fiskane med, då åt dei frå handa mi, det var spesielt! :)

Idag har eg sett 2 born kome til verda! Det var spesielt! Den andre fødselen vi såg var berre tilfeldig at eg rakk, barnet vart rett å slett skutt ut, spruten sto og traff ei av dei belgiske studentane. Ho tok dette heldigvis ganske bra! Barnet var fullbårent, men var berre 1,6 kg, noko som kan forklare den eksplosive fødselen! 

Etter sjukehuset for vi til gamlebyen, der fann vi oss ein guide som viste oss rundt.

Sondre fekk sitte framme med tuk-tuk sjoføren på vei til gamlebyen, dette fordi vi ville ha med alle seks i ein tuktuk (som eigentleg er beregna for 3 pers).

Vi var innom ein butikk som solgte kaffi, ris og krydder. 

Her står alle seks på ei kai som tidlegare vart brukt til slavehandel. Slavane vart henta frå området og ført til denne kaia, før dei vart sendt vidare til hovedmarkedet i Tanzania. Slavehandelen holdt fram til år 1870. 

Her ser vi den gamle havna der skip frå Somalia og Tanzania la til kai. Skipa frå Somalia kom med tørka hai, og skipa frå Tanzania kom med krydder, Kenya kunne by på kaffi og te. 

På slave-kaia var der også ein brønn, vatnet her vart nytta til å vaske slavane før dei vart sendt til hovedmarknaden i Tanzania. Brønnen var forøvrig i bruk enda, vi møtte ein ung mann i ondebrokja som vaska kleda sine!

Vi ser mykje rart på motorvegen, blant anna syklistar som har passasjerar på baggasjebrettet, mange av damene velg å sitte i "damestilling" med begge beina på same side.

No må eg desverre poste innlegget, for kjetil vil høyre kiss from a rose frå youtube, maskina mi er som menn, ein ting om gongen!

Auf wiedersehen, eller på gjensyn om du vil!

Rita

I helgen var vi i Malindi. Og turen hjem er noe av det morsomste jeg har vært med på. I bilen var det nemlig en tv der det rullet musikkvideoer. Først fikk vi hilse på denne fyren..

Etter han kom en haug med sanger fra disse svenskene:

Vi hørte også fra denne karen:

Og denne jenta

Vi hørte sanger av flere artiser, men velger å vektlegge disse. Anbefaler alle å ta en titt på denne linken http://www.youtube.com/watch?v=dQw4w9WgXcQ&feature=artistob&playnext=1&list=TLeZi86-QmE8I

Den minner meg også om deg Elise.. :)

Mari

Velkommen

Hei på deg. Grunnet mye laber kvalitet av blogging i det siste ser jeg ingen annen utvei enn å skrive ned noen velkomponerte strofer selv. Hvis du, som meg, også er litt lat og kanskje ikke orker å lese alle de tidligere innleggene kan du med trygghet lese dette og føle at du har grei oversikt over Hvem/Hva/Hvor vi er og driver med. Værsegod.

Hvem er vi?

Vi er 6 medisinstudenter som har krysset ekvator for å utforske hva Afrika har å by på. Nå tenker du kanskje; Men er det ikke 7 stk på bildet da? Jo det er helt riktig. La inn en liten nøtt der så dere har noe å bryne dere på. Sa ikke at dette kom til å bli en lettlest tekst.

Hvor er vi?

Vi er her. Enkelt og greit. På kontinentet folk kaller Afrika.

For spesielt interesserte kan jeg legge til at den rød ?dåtten? er der vi bor og den blå er sykehuset vi frekventerer.

Hva gjør vi?

Akkurat for øyeblikket gjør vi særdeles lite. Flere sliter litt i mage/tarm området og resten av oss er glad vi er ferdige med å slite(håper vi). Mer generellt kan jeg si at vi man-fre er på sykehuset fra 0800-1200ish. Hvis du er interessert i lese mer om nøyaktig hva vi gjør der vil jeg referere til de mindre spennende innleggene skrevet om dette. Jeg orker rett og slett ikke å skrive så mye om det. Sånn er det bare.

For mer utfyllende detaljer om enkelthendelser(som safari, fisketur, krokkodillefarm etc.) vil jeg også lest de andre innleggene. For nå begynner jeg å bli sliten avå skrive, jeg har ikke skrevet noe så langt siden videregående. Noe både jeg og min tidligere norsk lærer er glad for. 

På kveldene har Sondre/Lars/Kjetil et noe haltende ?push-ups?-prosjekt. De tror de skal klare 100 strake før de reiser tilbake. Lykke til.

Det går også endel i lesing av ulik lektyre. For å krydre opp litt har jeg valgt å legge inn et bilde under her, slik at leseren(deg) ikke skal miste interessen.

                                          Mari Rita Sondre

                                           Nini Kjetil Lars

Jeg vil også dele enkelte observasjoner jeg har gjort meg siden jeg kom ned til Kenya. Ettersom jeg nettopp er ferdig å lese Erlend Loe?s Doppler og Volvo lastvagnar(noe som kanskje forklarer stilen i dette blogginnlegget) vil disse observasjonene følge som en liste. Jeg liker også lister.

1.      1.  Lars og Rita er en gullgruve for kenyanere som selger suvenirer.

Rita sin giraff. Kjøpt for 900 ganger produksjonskostnad. Men fin er den.

2.    2.  Til gjengjeld er de(Lars og Rita) veldige flinke til å ha det ryddig. Se bevis 1.

Bevis 1- rommet til L&R

Jeg tar meg også den friheten å si at Sondre og Nini er værst. Se Bevis 2.

Bevis 2- rommet til S&N

Kjetil og Mari faller midt på treet i denne kåringen. Men jeg vil nok påstå at de er mer heldige at S&N er med i rangeringen enn de er flinke til å rydde. Se Bevis 3.

Bevis 3. Enkelte vil her hevde at dette kun er Kjetils rot. Det er riktig. Men her konkurrer man i par, beklager Mari.

Her kommer resten av listen. Jeg valgte å understreke det i tilfelle du hadde glemt at det var en liste.

3.       3. Kenyanere har null respekt for traffikkregler.

4.       4. Ingen synes Sondre er morsommere enn Sondre selv.

5.      5.  Lars Henrik stiller flere spørsmål enn alle de 5 andre tilsammen.

6.     6.   Rekkefølgen på hvem som står opp først om morgenen er nesten alltid den samme og er som følger: Mari, Lars, Sondre, Kjetil, Rita så Nini.

7.     7.   Nini sin lillebror heter ikke åtteåtte. (Jeg prøvde denne som en vits, men hun hadde hørt den før)

8.      8.  Vi  trodde det var vanlig å ikke ha varmtvann i Kenya, og gikk derfor 2 uker med å dusje i kaldtvann. Det var tydligvis bare å skru på varmtvannsbryteren. Skjønner  jo i ettertid at dette er noe rart da gjennomsnittstemperaturen er rundt 28 grader. Velger å se på dette som karakterbyggende.

9.      9.  Norge er et lite land. Jeg spurte to kanadiere og en kenyaner. Ingen viste om en kjent nordmann. Fikk dog litt respons da jeg nynnet til morgenstemning av Edvard Grieg så noterer det som et halvt poeng.

1    10.  Vi er en herlig gjeng som er på tur. Og jeg gleder meg til de neste to ukene! Velger å avslutte der. 10 er liksom et fint rundt tall.

Til mamma og pappa: Jeg har det fint. Håper ikke jeg hadde for mange skrivefeil denne gangen. Glad i dere. Kjetil

(Til de som reagerer på at jeg ved enkelte tilfeller omtaler meg selv i 3. person så beklager jeg det)

(Til de som reagerte på at S&N tapte og ikke K&M så skjønner dere kanskje nå at det er fordi det var K som skrev dette)

Her kjem fyrst nokre bilde frå safarien.

Her hadde vi lunsjpause på laurdag. 

Her ser vi ei sjuk løve ved siden av eit bytte.

På ein utkikspost på vei til Masai Mara

Idag er min andre dag eg ikkje er med dei andre på sjukehuset, men eg føler meg heldigvis betre, så eg reknar med eg vert med imorgon:)

Safarien i helga vart heilt fantastisk! Vi såg mange flotte dyr, spesielt synest eg det var stas å sjå elefantar og løver.

Lørdagen etter safarien tok sjoføren vår oss med til ein masai-landsby. Der vart vi møtt med velkomstdans både for kvinner og menn, og vi måtte sjølvsagt vere med å «danse». Vi fikk høyre om korleis dei levde som ei stor familie, dei var 120 stk som budde der, og alle var i familie. Ein mann kan ha fleire koner, og har deretter mange born. Når mennene i familia er gifteklare, då dei er ca 25 år, må dei til ein annan landsby for å finne seg ei kone, og ho blir med til hans landsby. Kvinnene i familia må då sjølvsagt flytte ut av landsbyen då dei er gifteklare, då dei er ca 22 år. Dei bur i små hus som kvinnene bygg! Dei er laga av eit reisverk i tred, og veggane er kledd i kumøkk. Vi var to og to som vart vist inn i kvart vårt hus. Huset eg og Lars Henrik fekk sjå hadde tre rom, eit av romma var hovedrommet, med ei seng til mor og far, ei seng til alle barna, og «kjøkkenet» var mellom sengane, det var forøvrig berre eit bål. Dei to andre roma var til husdyra, eitt til geitene og eitt til kuene. Dei måtte vere innandørs om natta pga rovdyra, dvs løvene. Då vi satt inne i huset fikk vi stille mange spørsmål om korleis dei levde der. Deretter lurte dei oss trill rundt med å selge oss smykker. Kvinnesmykket skulle vistnok ha ei ekte gepard-tann, medan herresmykket hadde ei ekte løve-tann. Eg, Lars Henrik, Jon og Johan gjekk fem på, medan Sondre og Nini faktisk vart fortalt at det ikkje var ei ekte tann. Etter husbesøka gikk vi til eit lite marked dei hadde, der selde dei armband, smykker, øyredobbar, trefigurar, masai-sverd osv. Då fikk eg hjelp av Nini til å få rett pris på det eg skulle ha.

Søndag etter at vi kom tilbake til Nairobi, tok Flavia (ei dame som jobbar for elective africa) oss med til eit anna marked, det var ganske stort. Somme av selgarane kasta seg over oss då vi kom inn og nærmast skulle drage oss bort til sin stand. Han som var værst, ga seg då han vart sett på plass av frk.Hagem, noko Flavia synes var ganske festlig! ;) vi kjøpte litt på dette markedet også, eg kjøpte blant anna ein nesten meterlang giraff.figur i tre. Den er veldig kul;)

Mandag gjekk som sagt med til ein lang busstur tilbake til Mombasa, vi starta halv ti på føremiddagen, og var heime halv sju på kvelden. Med andre ord ein meget dårleg dag å få magesjuka på, noko eg fekk! All erfaring er god erfaring, eller?

Igår var eg heime medan dei andre var på sjukehuset. På kvelden for vi til ein restaurant og åt middag, vi likte oss godt der, og kunne gjerne tenke oss tilbake dit :)

Rita